Da mamma var 18 uker på vei og skulle på første ultralydkontroll fikk hun beskjeden som ingen mamma ønsker seg. Legen kunne fortelle at jeg hadde en stor væskeansamling i nakken fra ryggen og langt oppover hodet. Mamma og Pappa forsto med en gang at dette var alvorlig ettersom legene begynte å snakke om abort med en gang. De trodde først det var en cyste i nakken, men det var det heldigvis ikke. Neste dag reiste vi til spesialist Torvid Kiserud på kvinneklinikken i Bergen og da fikk de vite at jeg hadde hjertefeil, vann på den ene lungen og muligens problemer med mage/tarm. Noe som indikerte at det høyst sannsynlig var Down syndrom. Vi fikk tatt fostervannsprøve og blodprøve samme dag og reiste hjem med masse spørsmål.
Etter 3 dager fikk mamma og pappa beskjed at jeg hadde Downs. Legene anbefalte abort ettersom mine foreldre begge er over 40 og for “gamle” til å ta på oss en slik tøff oppgave…(tull sier nå jeg da….:-) Heldigvis så klarte de ikke tanken på å ta abort, så mamma valgte å fortsette svangerskapet. Mamma var til ultralydkontroll hver måned og fikk kjempegod oppfølging av legene. Mine foreldre ble mer og mer optimistiske for hver måned som gikk ettersom det meste så ut til å ordne seg med meg i magen. Vannet på lungen forsvant, mage og tarm så bedre ut for hver gang og hullet i hjertet ble mindre for hvert besøk. Gjett om de var glade…:-)
20 Juni 2005: Da det var en dag igjen til termin så startet fødselen og mamma ble lagt inn med svake rier som ikke førte til noen ting. Jordmoren min kunne se at jeg tydeligvis hadde problemer for hver ri, så de ble bestemt keisersnitt i all hast. Da mamma våknet opp av narkosen fikk hun se bilde av verdens skjønneste lille gutt…
Pappa hadde da fått vært med på første stell og var like lykkelig som mamma for at alt hadde gått så bra. Jeg ble trillet opp på fødeavdelingen noen timer senere og mamma fikk for første gang holde gutten som hun hadde ventet på så lenge. Mamma syns jeg var like fin som alle de andre barna hun hadde fått, men øynene var litt skråstilte som på andre barn med Downs. Tror aldri jeg har sett en så lykkelig mamma noen gang….
Selv om jeg ikke var som alle andre så var jeg mammas lille gutt… etterlengtet og høyst ønsket. Jeg er nå 8 måneder og har smeltet hjertene til hele familien. Mamma sier jeg er en skikkelig go-gutt som smiler og ler og elsker å bli lekt og kost med. Akkurat som alle andre barn har jeg også en sterk vilje og gir beskjed når det trengs forandring eller bleien skal skiftes. Mamma sier at hun merker svært lite til at jeg ikke er som alle andre. Er jeg heldig så slipper jeg hjerteoperasjon også, men det vet vi ikke sikkert ennå. Jeg har et hull mellom de to øverste hjertekamrene som er blitt mindre og mindre, så jeg håper det tetter seg selv.
Mamma vil gjerne si til dere som er “redd” for å få barn med Downs at det fins langt være syndromer og funksjonshemminger som ikke synes på ultralyd. I de månedene vi har vært inn og ut av sykehuset har vi sett mye verre tilfeller enn Downs. Ingen kan gi oss garanti på at vi får friske barn.
Vi har også fått kontakt med andre foreldre som har barn med Downs og de aller fleste klarer seg veldig bra. Down syndrom er ingen “alvorlig” diagnose. Det er god hjelp å få.
Leste i avisen at flere og flere velger å fortsette svangerskapet selv om barnet har Downs. Vi er glad for å være med i den statistikken. Hele familien har fått et helt annet livssyn som vi helt sikkert aldri hadde fått uten vår kjære lille attpåklatt…
Han er ikke som alle andre, men gir oss utrolig mye glede!
