Det er verkeleg sant!

Det hendte i natt! Ja, då hende det at…

( Utrulege stunder, det var som eit under!)

…jaha, då vart det født,

Eit jentebarn, eit lite knøtt!

Med eit hjarta som kan slå

-Hipp hurra, hei og hå!-

Som skal vekse seg stor

Og bli dame nett som mor!

Ein ny person – av millionar, billionar

personar.

Her er dei som jenta kom til:

Ein far og ei mor og Gaute storebror

At nokon kan få eit menneske i gåve

Er knapt til å forstå..

Då kunne ingen av dei sjå

den sorga dei skulle få.

For Gulli er ikkje som vi.

Berre seg sjølv er ho lik.

Ho skal ikkje bli…som vi.

Nei, ho skal aldri bli som vi!

No skal vi aldri meir le.

Og aldri skal vi forstå

At ein blir slik og ein anna så

-og somt kan ikkje endrast på…

Nei, vi forstår ikkje det.

Og no skal vi aldri meir le.

Det var fleire som gret.

Så trist det let…

når alle, liten og stor,

sto der å snufsa i kor.

Mormor, farfar, grannar, venner.

alle dei vi kjenner

sto så stille, let tårene trille

og sa: “Å, nei så ille at vesla der

-   Så god ho er -

At ho ikkje skal bli like flink som

vi….

Slik sukker dei og klagar, store og små,

over det livet Gulli skal få.

Vi sørgde alle saman, vi visste inga råd-

til Gaute brått ein dag såg opp

og skreik og ropte: ” SJÅ!”

GULLI SJØLV,  HO ER GLAD!!!

Alltid og alle stad ser ho ut

som ho sjølv har det bra!?

Då såg vi det alle. Det var som han sa:

Gulli har det fint der ho set på bakken

og leikar med strå og med blad.

No ser vi det alle: Gulli sjølv har det bra.

Ho er glad! Ho er glad!

Nesten alltid og alle stad!

Men då .. er da alt … vel og bra?

Bli som vi – var det det vi sa?

Ho er bra som ho er, ho er bra!

Ikkje skal vi gråte.

Heile jenta er ei gåte.

Eit særskilt slag. Ein ny modell,

hemmelig, heilt spesiell!

( Gunilla Bergstrøm)

Alle er forskjellige

Noen er bare litt forskjellig fra det som

allerede er forskjellig.

My face may be different,

but my feelings the same.

I laugh and I cry and take pride in my gains.

I was sent here among you to teach and to love

as God in the heavens looks down from above.

To Him I’m no different, His love knows no bounds;

It’s those here among you, in cities and towns

that judge me by standards that man has imparted,

but this family I’ve chosen will help me get started.

For I’m one of the children, so special so few,

that came here to learn the same lessons as you.

That love is acceptance, it must come from the heart;

we all have the same purpose, though not the same start.

The Lord gave me life to live and embrace,

and I’ll do it as you do, but at my own pace.

-Unknown